Historiske fortellinger er ikke historiske hvis ikke rammene om handlingen er riktig beskrevet i forhold til anerkjente historiske kilder. På den andre sida er teksten ikke skjønnlitterær hvis alle opplysninger er historisk dokumentert – da er den dokumentarisk! Ettersom det oftest ikke er mulig for leseren å skille fakta og fiksjon, resulterer det lett i en lesemåte som går ut på å lese alt som fri fantasi - fiksjon. Selv om forfatteren har strevd med å oppnå en mest mulig dokumenterbart historisk riktig ramme, så er det kanskje likevel ingen som lar seg opplyse.
Derfor noen ord om fakta og fiksjon i her.
Dette er ikke en røverhistorie, men har røvere. Landeveisrøvere (stratenrøvere) opererte langs trafikerte ruter, men det er kanskje tvilsomt om de klarte å fungere som gjenger inne i Trondheim. Lønnganger fantes i sein middelalder, velkjent i Irland, men er også funnet i Norge, bygd for at adel og geistlige skulle kunne flykte under bakken, men det er (enda) ikke funnet noen ved Erkebispegården. Den som er nevnt under skansevollen derimot, fins virkelig.
Alle begivenheter av typen rettsprosesser og -kjennelser, eiendomsoverdragelser, tinglysninger, pantsettelser o.l., er reelle, og skjedde på de angitte datoer.
Finn-Kirstens trolldomsprosess er dokumentert ved rettsreferater og sorenskriverens regnskap, men ikke så mye annet. Fortellingen bygger nøye på det som finnes av historiske fakta, og knytter dem sammen til en - ikke umulig - utfyllende historie. Trondheims aller siste heksebrenning har ikke fått så mye oppmerksomhet tidligere. (Stoff om bl.a. lovgrunnlag og ringvirkninger finnes i Ellen Alm: Trondheims siste heksebrenning, Museumsforlaget 2014).
Anders Kempes personlige historie er gjengitt sånn den er kjent. Hvordan Maschius’ berømte kobberstikk ble til vet man ikke. Det er sikkert at han gjorde noen av, eller alle sine skisser, i Trondheim noen år før 1674, men i alle fall ikke før 1669, ettersom tårnet på rådhuset, som trolig ikke fantes tidligere, er med i bildet.
Alle personer i historien som er utstyrt med etternavn eksisterte - med de oppgitte navn, bakgrunn, familieforhold, ekteskap og dødsfall, eiendom, virksomhet, verv og gateadresser.
Det er bare et par unntak fra denne «regelen»: Peder Myrene, som kan ses som en representant for småbønder i Trøndelag, (men han var atypisk som odelsbonde – bare rundt 10% var det), dessuten Synef Brønildsdatter. Offiseren Zeier Rasbeck har levd, men ikke som fredløs (Reven). Omvendt er det med Petter Dass, som i høy grad både eksisterte og befant seg i Trondheim de aktuelle dagene, men som her figurerer kun med fornavn.
Jeg har ikke funnet ut hvor byfogd Peder Pedersen bodde, så han er plassert på et hjørne hvor det bodde en byfogd noen tiår før ham. Jacob Jonsen bor på riktig adresse, men jeg vil ikke bli knepet i å beskrive ham som singel, jeg vet at han i 1674 hadde kone og barn.
Over: Mølla på Møllenberg har sannsynligvis sett sånn ut.(Rembrandt 1645). Til høyre: nederlandsk fløyt. (Hendrik C. Vroom 1599).
Å gjenskape en glemt by
Byen ble utslettet i 1681. Selv gate- og veitsystemet forsvant for godt. Bare fragment finnes idag. Hva er det historisk belegg for å si hvis den ukjente byen Trundhiem skal opp i lyset 340 år etterpå?Det var atskillig av samtida som ble dokumentert på ulike måter på 1600-tallet. Men: nesten alle hus i Trondheim, med alt som var i dem brant, dermed alt skriftlig. Likevel har historikerne (særlig Henry Berg) klart å spore opp nok materiale til å sette sammen en viss kunnskap om byen før den forsvant i Hornemannsbrannen. Noen dokument fantes i Christiania, andre i København. Offentlige dokument produsert etter 1681, eller funnet andre steder, beskriver også enkelte forhold fra tida før brannen. Sammen med kart tegnet under den svenske okkupasjonen i 1658 og i 1681 er denne typen materiale verdifullt for å forstå i alle fall noe om hvordan middelalderbyen var, like før den ble til aske. Arkeologiske utgravninger har bidratt i liten grad, ettersom om funn stort sett er fra før 1600-tallet.
Trondheims overklasse var mest tysk og dansk, de tok etter Christiania og Europa der det passet, men byen var samtidig trøndersk. Bygdenes stilling, forholdet mellom bønder, institusjoner, kjøpmenn, konge og kirke, et stykke på vei også teknisk og økonomisk utviklingsnivå, var i stor grad allmenne trekk for hele landet, men endel forble også særegent for Trøndelag. Politisk og rettslig system og praksis var i store trekk lik for Trondheim, Christiania og Bergen. Sosialt liv og innredning lignet sikkert mye, men det var nok også viktige forskjeller. Trondheim hadde betydelig mer til felles med Christiania enn med Bergen, og var en by på samme størrelse, ca. 4500 innbyggere.
Byggeskikk er det hentet opplysninger om fra Østlandet, men med forsiktighet - det var regionale forskjeller. Hans Nissen-gården, som står på Folkemuseet på Sverresborg i Trondheim, ble bygd få tiår etter brannen. Byens gatestruktur, botetthet og sosiale fordeling, med eierne av de fleste eiendommene med adresser, er langt på vei historisk dokumentert pr. 1675 (Henry Berg, Trondheim før Cicignon 1951). Noen gode beskrivelser av gårder gjort ved dødsbo finnes også her. Jacob Maschius’ kobberstikk er viktig - dette er det første bilde laget av Trondheim, datert 1674. Det fins altså noen holdepunkter, men mye manglende kunnskap rundt bebyggelsens mønster og gatebilder.
Vi vet heller ikke mye om bebyggelsen når det gjelder detaljene. I boka bygges på mer generell periodekunnskap; det er ikke nok å se til andre byer. For veier og steder utenfor byen fins støtte i det tidligste kartet vi kjenner over denne landsdelen, tegnet nettopp i 1670-årene (Melchior Ramus).
Et utsnitt av Maschius' kobberstikk.
Hvordan de ulike personenes konkrete hus så ut utvendig og innvendig, innredning osv., er bygd på oppgjør av dødsbo, bygningsarkeologiske undersøkelser fra andre deler av landet, generell kunnskap om bystruktur og bebyggelse. Dessuten om ulike sosiale gruppers bygge- og innredningsskikk og -moter – i Norge, men med sideblikk også til andre land som handelsborgerne hadde god kontakt med - pluss resonnering omkring de aktuelle personenes økonomiske status, bakgrunn og nettverk. Noen få bygninger kan det sies noen sikre ting om fordi de vises godt på Maschius' stikk. Wilthagens gård er en av dem. Det er også kjent hvor i byen handel foregikk, og hvor det var gapestokker og galge. At heksebrenningen foregikk ved foten av Steinberget er noe man antar – her mangler nedtegnelser.
Sosiale forhold
Forskjellen på fattig og rik var ufattelig stor. Byen kan kanskje være sammenliknbar med indiske småbysamfunn i dag. Fattige og rike levde i ulike verdener, men tett på hverandre.
Den mest armodslige allmue levde side om side med landets rikeste familier.
Selv om det sosialt, på tvers av stands-skillene ikke fantes annen relasjon enn herre-tjener-forhold - eller egentlig nettopp derfor - kunne kontrastene eksistere sammen på et lite og kompakt utbygd område, uten annet enn vegger og plankegjerder som tydelig skille. Behovet for tilbaketrekning fra overbefolket byliv kunne storborgere tilfredsstille på gårder som flere av dem eide på bygda utenfor byen.
Overklassen hadde bare såvidt begynt å vise rikdommen på bygningenes utsider. Innendørs ville derimot stands-tilhørigheten være ekstremt tydelig. Der lå det høyere borgerskap 100-200 år foran allmuen i stil og teknisk standard. – Og allmuen i byen lå igjen 50-100 år foran bygdene, hvor det kunne bli bygd årestuer til langt utpå 1700-tallet. I enkelte bygdelag satt man på kjeppen til godt ut på 1800-tallet.
Hvorfor tok ikke alle de rike utlendingene med seg byggeskikken fra Flensburg, København eller London, hvor folk jo bygde bare i mur? Det ser ikke ut til at byen hadde mer enn tre-fire hus i utmurt bindingsverk, foruten fire-fem urgamle steinhus (kirker). De skal selv ha hevdet at det ikke fantes murersvenner å oppdrive nord for Christiania. Å bygge i mur var langt dyrere og tok tid. Og borgerskapet var ikke enda blitt så opptatt av at bygningene deres skulle være prangende i gatene. Derimot var det en hvileløs kniving om hvordan interiørene - og kvinnene som befolket dem - tok seg ut i forhold til sin rang og den rådende europeiske moten. Fasaden mot gata var et skjold mot allmennheten. Rikdom og selskapelighet innendørs presenterte familiens rang og status. Formuen ble satt i landeiendommer, gruver og skog, ikke i byhus. Så var jo tømmerhus varmere. Trundhiem var ikke Flensburg, men storborgernes kvinner var kanskje like tynnkledte her som der.
Så langt nord som Trøndelag hadde ikke religion begynt å bli privatsak. Kirkens makt var sterkt redusert, men fortsatt viktig, og dessuten strengere enn i middelalderen, når det først gjaldt. Blandingen av overtro og kristendom hadde stor innflytelse over allmuen. Også dette er fortsatt tilfelle i vår tid, gjerne kombinert med høy analfabetisme, i andre deler av verden. I overklassen var kristendommens autoritet på vikende front, mens det var økende interesse for tidas verdslige filosofer og oppfinnelser. Embetsmenn og kjøpmenn var dessuten sterkt preget av tidas gryende merkantilisme, med konsesjonsstyrt næringsliv (privilegier), spekulasjon, kortsiktige investeringer og storstilt utenrikshandel.
Rådstua
Det var den forhenværende (til 1537) klosterkirken som tjente som rådstue. En del ting tyder på at også et mer vanlig bolighus lå på eiendommen og hørte til byadministrasjonen. Litt av handlingen foregår i dette huset. Det er ikke kjent hvor byen hadde sin mørkestue før 1706. Etter endel undersøkelser tror jeg at den befant seg i en kjeller under rådstua, med nedgang i tårnet som kan betraktes på kobberstikket. (Mer om dette under egen fane).
Lagtingshuset er nok med på Maschius’ stikk, men nøyaktig hvilket hus er usikkert. Henry Berg har i sin bok ment at huset er utstyrt med tårn, fordi man vet at det hadde et urverk (som neppe ville vært nevnt hvis det bare var et innvendig ur). Det tårnet Berg viser til står imidlertid ikke på rett sted, men tilhører heller en av de mange tidligere kirkene fra før reformasjonen. I så fall er dette et tårn som overlevde brannen i januar 1651. Som forslag til «løsning» er Lagtingshuset i denne historien utstyrt med ei dugelig utvendig urskive på et kobbhus, men ikke tårn. (Det antydes at uret kanskje stammet fra Vår Frue kirkes tårn, som på dette tidspunktet var nedbrent.)
Kommisariegården
Byggeprosjektet til Peder Tønder var i sin innspurt nettopp i 1674 og anlegget er beskrevet sånn det var. I motsetning til det inntrykk som gis av de fleste historiske beskrivelser og kart overlevde dette anlegget brannen i 1681, og hovedfløyen ble ikke revet før i 1961. Om den ikke hadde blitt revet, hadde den i dag trolig vært byens desidert eldste trehus. Anlegget var enestående og utypisk. Det hadde en løsning som var ny i Trondheim, etter mønster av danske og andre kontinentale småslott – men av tre. Historien viser at anlegget var for stort for byen: det ble snart splittet opp til ugjenkjennelighet av seinere eiere, og ble anonymt innlemmet i bystrukturen, etter hvert som denne krøp vestover.
Brygga i Casperallmenningen
Byggingen av brygge i Casperallmenningen er kun et uttrykk for en antakelse om at det var en viss kiving om å oppnå bryggeeiendom til elva. Alle veiter som ikke hadde forsvarere eller sterk status som allmenning eller gate kan ha ligget utsatt til. Eksempler på andre slike forsøk er kjent. Kjøpmenn satt på alle sider av bordet og det vi i dag kaller korrupsjon kunne kanskje være en mulig vei fram til elva. Casperveita vises ikke på Maschius' kobberstikk. Brygga der Casperveita burde vært, ser på bildet ut som om den er under bygging. Men, en kanskje mer sannsynlig forklaring på at Casperveita (og Brejerveita) ikke vises, er nok unøyaktighet fra Maschius' side.
Vår Frue kirke
Kirken var halvparten så lang som nå, og uten tårnet. Vi kan fortsatt se utvendig hvor lagmann Petter Drejer smatt gjennom muren til sin private losje høyt oppe i kirkeveggen.
Byplanen
